La meg først si følgende: det jeg kan om kunstig intelligens kan du få in på øyet uten å blunke.

Likevel vil jeg gjerne dele noen betraktinger som dukket opp i samtale med min sønn som studerer IT på videregående. Det hele startet med at han kom ut fra rommet sitt og frustrert meddelte at han var forbannet på Elon Musk. Still deg i kø tenkte jeg i mitt stille sinn men ba likevel om en forklaring på raseriet.

Det viste seg at han hadde bedt en AI app herr Musk har lansert om å lage en SQL base til ham, og appen hadde krasjet. Bakteppet her var prokastinering og en deadline på lekser som var faretruende nær.

Jeg stilte så den vordende IT tekniker om det var så klokt å be en AI app gjøre jobben for ham. For det første lærte han ikke noe av det selv, og for det andre lærte appen seg trolig noe nytt om SQL baser. Om han hele tiden ber AI om å gjøre leksene vil appen lære og han være like blank. Resultatet er at han overflødiggjør seg selv som fremtidig arbeidstaker da han har bidratt til at en AI app til slutt vil kunne mer om bla SQL enn han selv noen gang vil kunne ta ombord.

Det viser seg at han og hans medelever bruker denne appen i flere fag. Den kan skrive tekster – vipps så er norskleksa unnagjort. Den kan regne ut ligninger – vipps så er matteleksa en saga blott. Dere ser hvor jeg vil med dette.

I den påfølgende diskusjonen ble vi mer eller mindre enige om at den type kunstig intelligens som vi ser i horisonten neppe utgjør en trussel a la Sky-Net i Terminator universet. Den egentlige utfordringen ligger ikke i et militært sky-net scenario, men i et sosialt. Hvis appene og algoritmene stadig lærer mer om vårt kunnskapsbehov, vår adferd og våre preferanser er veien kort fra “Siden du så X tror vi du vil like Y” til “jeg anbeflaer at du gjør X basert på følgende data jeg har om deg”. AI og algoritmer går fra å være rådgiver til å bli beslutningstaker. Dette er ikke noe nytt perspektiv, og du kan lese mer om det i bla “Homo Deus” av Yuval Noah Harari som beskriver dette mye bedre enn jeg kan.

Ukritisk bruk av AI og algoritmer kan (det må ikke) føre til at den kritiske sansen sløves og økt grad av konformitet og mindre mangfold i perspektiv. Og når AI former perspektiv og veivalg er i praksis rollen som beslutingstaker fullendt. Vår rolle som skipper på egen skute er redusert til ren ballast.

Mange hevder vi må begrense bruken av AI og algoritmer for å unngå et scenarie der det digitale og livløse styrer våre liv. Du kan like gjerne forsøke å stoppe soloppgangen. Mulighetene og verdien som ligger i AI er for stor, og teknologien er allerede her.

Så hva må til?

Jeg liker å tenke på AI som et veldig intelligent barn som vi alle har foreldreansvar for. Tenk deg at du kommer på skolen for å hente seksåringen. I skolegården møter du kontaktlærer og rektor som sier at barnet ditt er svært begavet og foreløpige tester indikerer en IQ på 500.

Du store min! Hurra! Eller hva?

Men samtidig får du et ansvar for å gi potensialet reting, etikk, empati, bevissthet og moral. Kanskje ikke like hurra lenger? For en overlegen intelligens med ubegrenset potensial er ikke nødvendigvis godt nytt. I det minste ikke om det slippes løs i fri dressur.

Flere skeptikere nekter å ta i bruk den type løsinger. I mine øyne er det som å la barnet stå igjen i skolegården, overlatt til seg selv. Jeg tror skeptikerne bør gå andre veien og heller omfavne AI og algoritmer med det selvpålagte mandat å oppdra, vise omsorg, pleie og utvikle teknologien i en retning som er bra for oss alle.

Og da må filosofer, jurister, statsvitere, økonomer, prester, imamer, sykepleiere osv på banen. Teknologi er for viktig til å overlates til teknologene alene. Om vi sammen tar på oss foreldrerollen overfor den nye teknologien kan vi sikre en god oppvekst. Også vil det som i alle foreldreskap være uenighet fra tid til annen. Men som gode foreldre må vi snakke sammen, diskutere og bli enige til “barnets” beste.

Dette er en demokratisk tilgang til teknologien. Om vi tar turen tilbake til Aristoteles husker vi at han beskrev tre styreformer: det opplyste eneveldet, aristokratiet og demokratiet. Han mente det opplyste eneveldet var den beste styreformen – men også den som var verst i pervertert form, nemlig tyrraniet. Hans konklusjon var at demokratiet var best fordi skyggesiden var den minst skadelige.

Opplyst enevelde fordrer nemlig at herkseren er uendelig god og uendelig vis, og det var han skjelden (det var alltid en han på Aristotelses tid). Og min påstand er at AI og algoritmer overlatt til seg selv neppe vil ende opp med å være uendelig god og uendelig vis. Vi kan risikere et digitalt tyrrani om vi ikke er vår oppdragerrolle bevisst.

Så alle skeptikere der ute – favn om og ta i bruk AI med den hensikt å oppdra, pleie, utvikle teknologien. Da kan vi alle stå stolt å se på at “barnet” blir voksent og går ut i verden med en bagasje vi kan være bekjent av.

Men det fordrer at vi er aktivt, handlende mennesker som er vår oppdragerrolle bevisst. Er du?

Les original innlegget på Haavard sin LinkedIn profil